RAPPORT FRA SAX-TELTET I SELJORD

Tylden sjøl kan jo ikke danse, Rune bruker helgene til å lokke på storfisken, Anne broderer gjerne på lørdagseftan, Tom seiler regattaer ved Hvaler og Ingeborg dyrker kokekunsten. Åsså Jonny og Torunn da, som farter land og strand rundt på motorsykkel-treff. Det var Øyvind i Bare Bra Musikk som mente at nå fikk man legge alt annet til side, og reise til Seljord på Dansebandfestival. Når halve artiststallen til Tylden var der, argumenterte han med, så burde man også selv være til stede, både for artistenes og publikums skyld. Derfor dro vi som et annet fantefølge til Seljord med digert telt, nylaget banner med "Tyldenbua", kaffemaskin, kjøleskap, mikrofoner og fire og en halv pall med dansebandplater og slo oss ned ved selve inngangsporten. Kai Robert i Fryd & Gammen meldte seg frivillig som utroper, fordi han var vant til å være konferansier og hadde fortid som utroper på sirkus og tivoli. I hvert fall hørtes det slik ut. Vi la Trond Erics' siste i CD-spilleren, og saksofonene skrålte helt ned til andre enden av Seljordvatnet. Terje Welle Busk, som hadde slått opp telt tvers ovenfor oss med Sputnik-bua si, kom løpende forskremt over til oss. - Nå får dere gi dere litt med alle saksofonene deres! ropte han. Han var sikkert litt grinete fordi vi overdøvet alle trekkspillfantomene hans. Han ble litt blidere da Tylden skjenket ham en liten festivalkaffe med litt godsaker oppi. Riktig blid ble han da Tylden fortalte at han syntes Ronald 9 var enda bedre enn Ronald 8. Snart dukket E-76 opp med sin uhorvelig lange kanarigule limousin. Ut spratt noen av Øvre Telemarks driftigste geitebønder med mandoliner og gitarer i hånd for å ur-fremføre noen av låtene på sin nye CD. Folk stimlet sammen foran Tylden-bua; snart var det svart av folk der. De hujet og sang med, og Busk'erns forsøk på å overdøve oss fra andre siden av gata med Ole Ivars - tenk det, OLE IVARS! slo helt feil. (Det er fra sine egne man skal ha det!!) Så gikk det slag i slag. Etter hvert som bandene var ferdige med å spille på de tre scenene, dukket de opp i Tylden-bua for å signere plater og treffe fans. De aller fleste av dem kvitterte også med et lite akustisk un-plugged sett på den lille improviserte scenen vår. Over 10.000 mennesker var innenfor portene på den aller første Dansebandfestivalen. Et eventyr av en suksess - og en veldig fortjent en, spør du oss. Egil Moen, Per Arne Velten og de andre i arrangementskomitéen nedla et utrolig arbeid på forhånd - og de som hadde spådd kaos og problemer tok så feil som det gikk an. Alt forløp totalt knirkefritt, det var ingen skandaler eller nevneverdige problemer på noe tidspunkt. Politifolkene gikk stort sett bare rundt og pirket seg i tennene og koste seg, de også. Og folk smilte - fra øre til øre! Det var så åpenbart at alle storkoste seg, fra småunger til gamle karer langt oppi åttiåra. Ekstra moro syntes vi det var at alle som spådde fiasko fordi det ikke var nok SVENSKE navn på plakaten, fikk seg en midt i fleisen. De eneste svenske artistene var Sten & Stanley, som riktignok gjorde et bra sett, men ble stilt fullstendig i skyggen av Ole Ivars som spilte før dem på fredagskvelden. Søvn blir det ofte lite av på slike festivaler. Anne Kjelkenes sovnet riktignok på hjemveien til Oslo på søndagskvelden, men vi hørte tydelig at hun mumlesang "hvis Seljordsormen liker boogie-woogie ….". Vi hos Tylden gleder oss over alle de positive tilbakemeldingene vi har fått, både på vegne av artistene våre, selskapet og Tylden Tidende. Vi hilser til alle våre nye venner, og kan allerede nå love at vi sees til neste år 5.-7. juli 2002 på Dansebandfestivalen i Seljord. De første bildene fra sax-teltet finner du her! Flere bilder ankommet fra festivalen. De finner du her!