Sett under ett er det ei bra samling, både musikalsk og historisk. The Beatniks, enten de skrev navnet sitt med eller uten "c", har hatt sine øyeblikk, skjønt de største stundene popularitetsmessig sett kom etter at de skiftet navn til Titanic etter omtrent ti års eksistens, og ble forholdsvis verdensberømte med låta "Sultana".

Man må gjerne si at The Beatniks alt i alt var grovt regnet rundt fem forskjellige band, alt etter som man ser det. De startet som et rent instrumentalband, deretter ble de et beat-band med vokalist, man hadde den tredje perioden der de også var et beatband, men med nesa vendt mot de utenlandske bredder, og hvor de het The New Beatnicks. Den fjerde perioden var som Titanic, en periode som ikke er representert her, og til slutt har man den utgaven av The Beatniks som har holdt på fra begynnelsen av åttitallet og fram til i dag.

Det er jo takket være denne siste perioden at man har kunnet reklamere og gratulere med de førti årene, og det er også den perioden hvor de har utgitt flest plater. Men noe rockeband av den tøffe typen er de ikke lengre, dette er vel mer underholdning for dem som er blitt både gamle (nåja, gamle og gamle missus Blom) og voksne. Det er ganske fjernt fra det jeg regner for å være rock i dag, anstrøkene av lette formiddagstoner er flere enn hva som egentlig er tillatt. Men de har vel moro av å spille, og det skal de få lov til av meg. Dessuten er denne siste perioden ikke plagsomt overrepresentert her.

Det var som gitar-pionerer på instrumental-fronten tidlig på sekstitallet at de nok kanskje hadde mest å fare med. Der svinger noe utrolig, låter ganske rått, og sjøl om trommene neppe vil gå inn i historiebøkene som noe eksempel på hvordan trommer helst skal låte lydmessig, så kunne de glatt skli inn i lærebøkene for hvordan trommer skal spilles. At Truls Lorck var en fantastisk trommeslager, derom hersker det null tvil. Og The Beatniks som instrumentalband gjorde en del innspillinger som slår det meste av det andre som ble laget her i landet samtidig. Og "Istanbul" slår så godt som alt.

The Beatniks skle over til å bli The New Beatnicks på midten av sekstitallet, et nytt Beatnicks som ble mere pop, forsåvidt tøffere pop også, og langt mer utenlandsrettet.

Dessverre er kuttene fra deres eneste album "And Now! The New Beatnicks" servert i stereo, hvilket gjør at de noen ganger låter både mer sprikete og mer puslete enn nødvendig, det mangler litt trøkk her og der. Mono hadde vært bedre. Bra låter, men de savner litt tyngde framføringsmessig.

Derimot står de danskinnspilte singelbaksidene "Good times" og "I feel good" som et par av samlingas høydepunkter, sammen med en live-versjon av "Baby please don't go" fra '82. Dette er det Beatnicks som virkelig svinger, som man tydelig hører rådigger det de gjør, og som får en til å stønne fortvilet: - Hvorfor er det ingen som lager noe slikt lengre?

Dessverre holder ikke bandet det samme nivået de siste femten åra. De nyere låtene låter tildels håpløst gammeldags, og blir veldig tamme og rene. Noe av det nyere stoffet er instrumentalt, uten at det hjelper så mye. Tida har tross alt gått framover, eller i hvert fall forandret seg. Og et band som Los Plantronics fikser jo intrumentalrock så det gnistrer i dag, så umulig er det ikke, ikke en gang her i Norge.

Men sjøl om dette siste tidsaspektet dekker femtiprosent av bandets levetid, så utgjør de medtatte bidrag fra denne perioden kun ca en tredjedel av musikken. Og i mine ører gjør det ingenting at representasjonen er litt skjev, skjønt min historisk samvittighet mener noe annet.

Ser man bort fra det faktum at det ikke foreligger noen komplett diskografi her, så har Thor-Rune Haugen utstyrt denne samlingen med historiske sleevnotes slik de skal være. Bra illustrasjoner og det hele.